Seven Summits

Seven Summits markert på kart der fargen indikerer høyde. Bildet viser ni mulige topper som følge av ulike definisjoner.

Seven Summits (norsk: De syv toppene) er de høyeste fjelltoppene på hvert av de syv kontinenter. Å bestige alle syv er betraktet som en utfordring innen fjellsport. Ideen om denne utfordringen ble første gang lansert av den amerikanske klatreren Richard Bass på 1980-tallet.[1] Bass fullførte utfordringen som første person i verden 30. april 1985. Mer enn 350 personer har fullført utfordringen.[2]

Definisjon

Ulike fortolkninger av kontinentale grenser (geografiske, geologiske, geopolitiske) gir opphav til flere definisjoner av antall kontinenter og av høyeste fjelltopp for hvert kontinent. Seven Summits baserer seg på den kontinentmodellen som anvendes i Vest-Europa og i USA. Nord-Amerika, Sør-Amerika, Afrika, Asia og Antarktis omhandles som egne kontinent og dette er sett på som uproblematisk. Den allment akseptert høyeste fjelltoppen i Europa er Elbrus (5 642 m) som ligger i Kaukasus sør i Russland. Det kan imidlertid diskuteres hvor grensen til det europeiske kontinentet er, og noen anser Mont Blanc (4 808 m) i de franske alpene som Europas høyeste. Dette fjellet er ikke på noen av de to listene som i dag er i bruk. Det siste kontinentet på listen er Australia eller Oseania. Her finnes ulike definisjoner som baseres på geologi og geopolitikk, og dette har resultert i at det nå foreligger to varianter av Seven Summits. Det høyeste fjellet på det australske fastlandet er Mount Kosciuszko (2 228 m), og den høyeste fjelltoppen på det det australske kontinentet er Puncak Jaya (Carstensz Pyramid) (4 884 m).[3]

Bass- og Messner-listene

Den første listen som ble satt opp av Bass (Bass- eller Kosciuszko-listen) velger å la den høyeste fastlandstoppen i Australia, Mount Kosciuszko (2 228 m) representere det høyeste punkt på det australske kontinentet. Reinhold Messner satte opp en annen liste (Messner- eller Carstensz-listen) hvor han byttet ut Mount Kosciuszko med Ny-Guineas Puncak Jaya (Carstensz Pyramid) (4 884 m). Verken Bass' eller Messners liste har med Mont Blanc. Fra et tindebestigningssynspunkt er Messner-listen den mest utfordrende. Bestigningen av Carstensz Pyramid har mer karakter av ekspedisjon og klatring, mens bestigningen av Kosciuszko er en lett fottur. Kanadiske Pat Morrow, som var den første til å bestige samtlige topper på Messners liste, benyttet nettopp dette som argument for denne listen: han mente at klatringen var viktigere enn samlingen, og at en virkelig klatrers mål derfor måtte være det høyeste fjellet i Australasia.

Seven Summits (sortert etter høyde)
Bilde Topp Bass Messner Høyde (meter) Primærfaktor Kontinent Fjellkjede Land Først besteget
Mount Everest ✔ ✔ 8848 8 848 8848 8 848 Asia Himalaya Nepal / Kina 1953
Aconcagua ✔ ✔ 6961 6 961 6961 6 961 Sør-Amerika Andes Argentina 1897
Denali ✔ ✔ 6194 6 194 6194 6 194 Nord-Amerika Alaska Range USA 1913
Kilimanjaro ✔ ✔ 5895 5 895 5895 5 895 Afrika – Tanzania 1889
Elbrus ✔ ✔ 5642 5 642 5642 5 642 Europa Kaukasus Russland 1874
Mount Vinson ✔ ✔ 4892 4 892 4892 4 892 Antarktis Sentinel Range – 1966
Puncak Jaya ✔ 4884 4 884 4884 4 884 Australasia Sudirman Range Indonesia 1962
Mount Kosciuszko ✔ 2228 2 228 2228 2 228 Australia Great Dividing Range Australia 1840

Historie

Richard Bass, en American forretningsmann og amatøklatrer, satte seg som mål å bestige de høyeste toppene på hvert av de syv kontinenter, medregnet det Australske fastlandet. Han engasjerte David Breashears som fører på Everest, det vanskeligste av de syv, og fullførte bestigningen i 30. april 1985. Han var så medforfatter i en bok, Seven Summits, som beskrev denne oppgaven (se Bass m.fl. (1986)).

Reinhold Messner reviderte listen til Bass ved å erstatte Australia med Australia-New Guinea-kontinentet . Pat Morrow var den første til å ta i mot Messners utfordring, og avsluttet med å bestige Carstensz Pyramid den 7. mai 1986, fulgt hakk i hæl av by Messner selv som besteg Vinson den 3. desember 1986. Morrow er også den første som fullførte bestigningen av alle åtte toppene på begge listene.

I 1990 ble Rob Hall og Gary Ball de første som fullførte alle syv toppene på syv måneder. De benytte Bass-listen og begynte med Everest den 10. mai 1990 og avsluttet med Vinson den 12. desember 1990, bare timer før de syv månede utløp. Den første kvinnen som fullførte Bass- og Messner-listene var Junko Tabei som fullførte den 28. juli 1992 med bestigningen av Elbrus. Pr. mars 2007 har mer enn 198 tindebestigere klatret alle syv toppene på enten Bas- eller Messner-listen.[trenger oppdatering] Omtrent en tredjedel av disse har fullført bestigningen av alle 8 toppene på begge listene. Antallet fullførte bestigninger på begge listene ligger nokså nær hverandre, men to statistikere har antydet gradsforskjeller i de fysiske anstrengelsene.

  • Selv om man ser bort fra begge Seven Summits-fullføringene i 1985 (siden de kunne anses som tyvstarter før Messners utfordring ble stilt), besteg ytterligere fem klatrere Kosciuszko før den tredje tindebestiger hadde fullført alle syv ved å bestige Carstensz Pyramid.
  • Det korteste tidsrom noen har klart å fullføre alle syv bestigningene ved å bestige Kosciuszko er 172 døgn.[4]
  • Verdensrekorden for de syv med Carstensz Pyramid er 187 døgn. Dette ble utført av den kanadiske tindebestigeren Daniel Griffith i 2006. Griffith fullførte bestigningene i denne rekkefølge: Everest-24. mai, McKinley-15. juni, Elbrus-4. juli, Carstensz Pyramid-24. sept., Kilimanjaro-3. okt., Aconcagua-20. okt. og Vinson-27. nov.[5]
  • I desember 2006 ble Davo Karnicar den første som virkelig hadde stått på ski ned alle syv toppene.[4]

Nordmenn som har fullført Seven Summits

Nummer Navn År (fullført) Første Siste Kilde
1 Ralph Høibakk 1992-05-2424. mai 1992 Carstenz [4]
2 Arne Næss jr. 1994-01-1515. januar 1994 Aconcagua [4]
3 Cecilie Skog 2006-02-1414. februar 2006 Kosciuszko [4][6]
4 Randi Skaug 2007-12-3131. desember 2007 Kilimanjaro, 1996 Carstenz [7]
5 Tore Sunde-Rasmussen 2008-12-1414. desember 2008 Vinson [8][4]
6 Sissel Sannæs Smaller 2010-05-2525. mai 2010 Elbrus, August 2004 Denali [9][4]
7 Christian Eide 2013-05-1919. mai 2013 Everest [10]
7 Trond Eilertsen 2013-05-1919. mai 2013 Kilimanjaro, 11.okt 1998 Everest [10][11]
9 Torkjel Ustgård Hurtig 2017-12-1313. desember 2017 Aconcagua, 23.jan 2015 Vinson [12]
10 Siv Eli Harstad 2018-01-055. januar 2018 Vinson [13][14]
11 Vibeke Andrea Sefland 2018-01-066. januar 2018 Aconcagua 2011 Vinson [13][19]
12 Tommy Steinsland 2018-01-066. januar 2018 Vinson [13][15]
13 Ingvild Marie Settemsdal 2018-01-1414. januar 2018 Kosciuszko [13][trenger referanse]
14 Håkon Åsvang 29. mai 2018 Denali [13][trenger referanse]
15 Beathe Johannessen 23. mai 2019 Everest [16]
16 Thomas Erling Lone 5. januar 2020 Vinson [17]


Klatremessig utfordring

Den klatremessige utfordringen ved å bestige Seven Summits er tradisjonelt basert på enten Bass- eller Messner-listen. Det er alminnelig antatt at en stor del av de (198) tindebestigerne som har fullført Seven Summits like gjerne hadde besteget Mount Blanc.[trenger oppdatering][18]

Kritikk

Mange tindebestigere, utenom disse 198, tar mål av seg til å fullføre bestigningene på den ene eller begge disse listene, men kravene til fysisk form, de fysiske anstrengelsene og farene som ligger i dette er ofte mye større enn man forestiller seg. Populariseringen av the Seven Summits har ført til motforestillinger med argumenter som at det frister ambisiøse og uerfarne til å betale store summer til profesjonelle førere som lokker med the Seven Summits og at førerne derfor kan føle seg tvunget til å presse på for å fullføre detriment på bekostning av sine klienters helse og sikkerhet.

Klatreren og forfatteren Jon Krakauer (1997) skrev i Into Thin Air at det ville være en større utfordring å bestige de nest høyeste toppen på hvert kontinet, kjent som Seven Second Summits. Dette stemmer i særlig grad for Asia, som K2 (8,611 m) som forutsetter større klatretekniske ferdigheter enn Mount Everest (8,848 m), der høyde relaterte faktorer som den tynne atmosfæren, høye vindstyrker og lave temperaturer stort sett er de samme. Noen av de som fullfører de syv bestigningene er oppmerksom på omfanget av disse utfordringene. Morrow antydet i 2000 at grunnen til at Messner ikke selv var den første til å fullføre the Seven Summits var at han hadde det alt for travelt med å løpe opp og ned de fjorten høyeste toppene i verden.

Referanser

  1. ^ Dick Bass (medforfattere: Frank Wells, Rick Ridgeway (1986). Seven Summits. Warner Books. ISBN 0-446-51312-1. 
  2. ^ Anya Zolotusky. «Statistics». Climbing The Seven Summits. Arkivert fra originalen 28. desember 2017. Besøkt 28.12.2017. 
  3. ^ Den høyeste, men eldre høydeangivelsen finnes ennå på en del kart og stedsbeskrivelser, men den er ikke akseptert verken av Indonesia eller det internasjonale klatremiljøet, og heller ikke støttet av moderne målinger. Høyoppløselige IFSAR data fremskaffet av Intermap viser ingen enheter høyere enn 4863 m.
  4. ^ a b c d e f g 7summits. «7 summits list: statistics, the Carstensz & Kosciuszko lists of the seven summits! The oldest, youngest, male or female etc, find all 7 summits statistics here at 7summits.com». 7summits.com. Besøkt 28. desember 2017. 
  5. ^ «Canadian man climbs highest mountains on seven continents in 187 days». CBC. 28. november 2006. 
  6. ^ [email protected]. «Cecilie Skog nådde toppen av Kosciuszko i Australia, og har endelig greid alle 7 Summits!». www.travelexplorations.com. Besøkt 28. desember 2017. 
  7. ^ «Eventyreren Randi». Randi Skaug (engelsk). 13. september 2011. Besøkt 28. desember 2017. 
  8. ^ «Mt.Vinson Antartica». www.norwild.no. Besøkt 28. desember 2017. 
  9. ^ https://www.sisselsmaller.com. «Sissel Smaller | Sissel Smaller». www.sisselsmaller.com. Arkivert fra originalen 28. desember 2017. Besøkt 28. desember 2017. 
  10. ^ a b «To nye nordmenn på Everest». borebloggen.blogspot.no. Besøkt 28. desember 2017. 
  11. ^ «Syv kontinenter – syv fjell». www.dn.no (norsk). Besøkt 28. desember 2017. 
  12. ^ Braaten, Magnus, Røed, Runa & Giæver, Henrik Sande (17.12.2017). «Denne uken ble Torkjel Hurtig historisk» (norsk). VG. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)
  13. ^ a b c d e «7 Summits • Piz Palü». Piz Palü. Besøkt 5. februar 2018. 
  14. ^ «Har klart Seven Summits». Tidens Krav. 15. januar 2018. 
  15. ^ «Her har Tommy klatra til topps på sju kontinent». NRK. Besøkt 26. februar 2018. 
  16. ^ Brendløkken, Ørjan (23. mai 2019). «Hun er sjuende norske kvinne som bestiger "7 Summits"». Hamar Arbeiderblad. Besøkt 28. september 2021. 
  17. ^ «Thomas Lone - Norges yngste på Seven Summits». www.brynje.no. Besøkt 17. januar 2020. 
  18. ^ «The Seven Summits». adventurestats.com. Arkivert fra originalen 4. april 2007. 

Videre lesning

  • Bell, Steve; m.fl. (2000). Seven Summits. Mitchell Beazley . ISBN 90-246-0606-3. CS1-vedlikehold: Eksplisitt bruk av m.fl. (link)
  • Dick Bass (medforfattere: Frank Wells, Rick Ridgeway (1986). Seven Summits. Warner Books. ISBN 0-446-51312-1. 
  • Patrick Morrow (1986). Beyond Everest - Quest For the Seven Summits. Camden House. ISBN 0-920656-46-3. 
  • Jon Krakauer (1997). Into thin Air. Villard. ISBN 0-385-49208-1. 

Eksterne lenker

  • 7summits.com, voluminous information within commercial site (en)
  • «The Seven Summits» (engelsk). adventurestats.com. Arkivert fra originalen 23. august 2006. Besøkt 8. august 2006.  Merk: Statistiske data ikke oppdater siden 2004
  • «Statistics, Facts & figures of all 7summiteers!» (engelsk). 7summits.com. Besøkt 9. august 2006.  oppdatert til mars 2007, 198 toppbestigere.
  • «Carstensz Pyramid, the Summit of Oceania» (engelsk). 7summits.com. Besøkt 8. august 2006. 
  • «Norsk Ekspedisjonslag» (engelsk). mtxplore.com. Arkivert fra originalen 3. desember 2014. Besøkt 1. desember 2014. 


Oppslagsverk/autoritetsdata
Store norske leksikon