Scotiahavet

Scotiahavet er et randhav til Sørishavet som ligger nord for Antarktishalvøya. Det ble navngitt i 1932 etter ekspedisjonsskipet «Scotia» som ble benyttet på Scotia-ekspedisjonen (1902–04) i dette området.^[1] Scotiahavet avgrenses i nord av Ildlandet og Falklandsøyene, i vest av Drakestredet, i øst av øygruppene Sør-Georgia og Sør-Sandwichøyene og i sør av Sør-Orknøyene og Antarktishalvøya. Deler av området utgjør Scotiaplaten, og deler ligger over Sør-Amerikas kontinentalsokkel. Havet dekker et areal på cirka 900 000 km² med en gjennomsnittsdybde på cirka 4 500 m og største dyp på cirka 5 840 m.^[1]

I 1916 gjennomførte den britiske polarforskeren Ernest Shackleton sammen med fire andre ekspedisjonsmedlemmer en reise over Scotiahavet etter at deres fartøy «Endurance» hadde blitt knust i isen. Mannskapet brukte to uker på å krysse Scotiahavet fra Elefantøya til Sør-Georgia i den åpne livbåten «James Caird».