Ruanda-Urundi : Oversikt, Belgiske forvaltere, Se også, Litteratur Wikipedia, den frie encyklopedi

Ruanda-Urundi

1922–1962


Flagg	Riksvåpen

Grunnlagt

22. juli 1922

Opphørt

30. juni 1962

Hovedstad

Usumbura

Offisielle språk

Fransk, nederlandsk

Eksisterte

1. november 1922 - 1. juli 1962

Valuta

kongolesisk franc

Forløper

Etterfølger

Ruanda-Urundi på Commons

Ruanda-Urundi var et belgisk suzerinat fra 1916 til 1924, et klasse B mandatområde under Folkeforbundet fra 1924 til 1945 og så et tilsynsområde under FN fram til 1962, da det ble de uavhengige statene Rwanda og Burundi.

Oversikt

De uavhengige kongedømmene Rwanda og Burundi ble annektert av Tyskland sammen med andre stater i Great Lakes-området på slutten av det nittende århundret og tidlig i det tjuende. Området hang sammen med Tysk Østafrika og hadde minimal tysk tilstedeværelse.

Frimerke fra Belgisk Kongo, med stempling for den belgiske okkupasjonen i 1916.

I første verdenskrig ble området vunnet av styrker fra Belgisk Kongo i 1916. Versaillestraktaten delte Tysk Østafrika, og størstedelen gikk til Storbritannia under navnet Tanganyika. Den vestligste delen, som offisielt ble omtalt som «Det belgisk okkuperte østafrikanske Ruanda-Urundi.^{[trenger referanse]}

Belgierne var mye mer involverte i territoriet enn tyskerne hadde vært, særlig i Rwanda. Til tross for mandatet Belgia hadde, som sa at de skulle utvikle området og gjøre det klart for selvstendighet, praktiserte de også her «Raubwirtschaft»-politikken fra Belgisk Kongo. Belgia krevde at territoriene skulle tjene penger for «moderlandet», og at intern utvikling måtte komme fra midler samlet i territoriet. Disse midlene kom i hovedsak fra kaffe som ble dyrket i regionens gunstige, vulkanske jordsmonn. Befolkningen ble også tungt skattlagt og måtte utføre pliktarbeid.^{[trenger referanse]}

For å implementere sine visjoner for territoriet benyttet Belgia seg av de eksisterende maktstrukturene. Herskerklassen bestod i hovedsak av tutsier, mens mesteparten av befolkningen ellers var hutuer. De belgiske administratorene holdt seg til datidens raseteorier og mente at tutsiene var overlegne i forholdt til hutuene.^{[trenger referanse]} Hutuene hadde spilt en større rolle i administrasjonen av landet før det belgiske regimet ble innført, men belgierne forenklet systemet ved å basere det på etniske skiller. Sinnet og frustrasjonen over undertrykkingen ble i hovedsak fokusert på tutsieliten i stedet for på en kolonimakt som befant seg langt vekke, noe som skulle å stor betydning for folkemordet som skjedde tiår etter selvstendigheten.

Etter at Folkeforbundet ble oppløst, kom regionen under FNs tilsynsordning i 1946. Dette sa at Belgia skulle gjøre områdene klare for selvstendighet, men belgierne mente det ville ta tiår før området var klart til dette.^{[trenger referanse]}.

Selvstendigheten kom i stor grad på grunn av hendelser andre steder. På 1950-tallet vokste det frem en selvstendighetsbevegelse i Belgisk Kongo og belgierne forstod at de ikke lenger kunne kontrollere området. Ruanda-Urundis større nabo ble uavhengig i 1960 og etter to år med raske forberedelser ble også Ruanda-Urundi selvstendig 1. juli 1962, og delt i de to selvstendige landene Rwanda og Burundi. Det tok to år før styresmaktene i de to landene var helt separert fra hverandre.