Klosterskole
Klosterskole, scholae monasticae, claustrales, var en middelaldersk skoleform som ble drevet på de kristne klostre for å dekke kommende generasjoners munkers og nonners behov for kunnskaper. Disse klosterskolene bevarte antikkens kultur og lærdomsarv i Europa og ble, ved siden av katedralskolene og de kirkelige universitetene, middelalderens mest betydningsfulle europeiske lærdomssentra.
Historie
Det kristne klostervesenet oppstod på 300-tallet, da Pachomios samlet et antall eremitter i Egypt og bygde felles hjem med muromhegning til dem. På tilskyndelse av Benedikt av Nursia på 500-tallet begynte munker i benediktinerordenen å mangfoldiggjøre ved avskrifter, og derigjennom bevare, antikke håndskrifter, noe som i Gregor den stores pontifikat ble utviklet til en utdannelsesvirksomhet. For å kunne kopiere håndskriftene måtte munkene forutsetningsvis kunne lese og skrive, noe klostrene derfor spontant begynte å lære alle sine noviser, og av estetiske grunner ble det også undervist i illuminasjonsteknikk.
I særdeleshet Irland og de britiske øyer ble i dette henseende fremstående, og ved Alcuins ansettelse ved Karl den stores hoff ble skoleformen spredt til den frankiske verden.[1] Benediktinerne la også vinn på å spre praktiske kunnskaper om jordbruk til de landene de slo seg ned i, noe som fikk stor økonomisk betydning for de aktuelle landene.[2]
Klostrene mottok sine elever da de var sju år. Til å begynne med var det bare de som var tiltenkt livet som munker og nonner som studerte ved disse klosterskolene, men med tiden begynte rikere familier å betale for at deres barn skulle få undervisning ved klostrene. Dermed begynte klostrene å forestå internater også utenfor klostermurene. Undervisningen fulgte den romerske modellen, og utdannelsen ble derfor gitt i de syv fri kunster og i Bibelen. Etter at elevene hadde øvd opp sin latin tilstrekkelig, ble de gjerne forbudt å bruke annet språk ved skolene. Musikken var ett av de emnene som ble gitt særlig stort rom for å forsyne kirkene med sangere, og musikklæreren ble kalt kantor. Ettersom papir og bøker var dyrt, var det nødvendig at elevene memorerte kunnskapene, og de tok sjelden egne notater.[3]
Dominikanerordenens ordensregler fastslår at hvert kloster skal bedrive undervisning; likeså fransiskanerne hadde klosterskoler. Ved disse underviste man blivende prester i teologi, og deres anseelse var meget høy i middelalderen.[4]
Klosterskoler i reformerte land
Klosterskolene ble stengt i de land der reformasjonen vant frem, til forskjell fra katedralskolene som protestantene overtok driften av. Men også noen av klosterskolene fortsatte - da med annen finansiering, naturligvis uten katolske munker eller nonner, men andre og protestantiske lærekrefter. Enkelte av disse institusjonene, særlig i Tyskland, videreførte bruken av den nå misvisende betegnelsen «Klosterschule».
I det katolske utdannelsesvesen finnes det fortsatt klosterskoler, og de gamle klosterskolene ble opphavet til jesuittenes skolevesen, samt andre skoler som drives av blant andre ursulinersøstre.
Referanser
Litteratur
- Pedagogikens historia (swe). Lund: Gleerup. 1963.
- Utbildningens idéhistoria: om samhällsförändringarnas inflytande på undervisningens mål och idéinnehåll genom tiderna i Sverige och utlandet (swe). Stockholm: Bonnier. 1978.
- Georg Schwaiger: Orden und Klöster. Das christliche Mönchtum in der Geschichte, München 2002
- Roland Girtler: Die alte Klosterschule - eine Welt der Strenge und der kleinen Rebellen, Wien 2000 (Böhlau)
