Alec Douglas-Home

Alec Douglas-Home
Født2. juli 1903[1][2][3][4]Rediger på Wikidata
Mayfair
Død9. okt. 1995[1][3][4][5]Rediger på Wikidata (92 år)
The Hirsel[6]
BeskjeftigelsePolitiker, cricketspiller, diplomat Rediger på Wikidata
Utdannet vedChrist Church
Eton College
EktefelleElizabeth Douglas-Home (1936–)[7][8]
FarCharles Douglas-Home[7][9]
MorLillian Lambton[7][9]
SøskenWilliam Douglas-Home[7]
BarnDiana Douglas-Home[7]
David Douglas-Home[7]
Lavinia Caroline Douglas-Home[7][9]
Meriel Kathleen Douglas-Home[7][9]
PartiDet konservative parti (1965–)
Unionist Party (–1965)
NasjonalitetStorbritannia
Det forente kongerike Storbritannia og Irland (–1927) (avslutningsårsak: Royal and Parliamentary Titles Act 1927)
Medlem avEuroparådets parlamentarikerforsamling
UtmerkelserTistelordenen
Storbritannias statsminister
19. oktober 1963–16. oktober 1964
ForgjengerHarold Macmillan
EtterfølgerHarold Wilson
Våpenskjold
Alec Douglas-Homes våpenskjold
Alec Douglas-Home på Commons

Alexander Frederick Douglas-Home (uttales IPA: ['hju:m], baron Home av Hirsel (født 2. juli 1903 i London, død 9. oktober 1995 i The Hirsel, Coldstream i Skottland), 14. jarl av Home fra 1951 til 1963, var en britisk konservativ politiker, og statsminister i Storbritannia fra oktober 1963 til oktober 1964. Han var den siste statsministeren i Storbritannia med adelig bakgrunn. Han var også den første statsministeren født i det 20. århundre, den eneste statsministeren som gav opp sitt sete i Overhuset for å stille til valg til Underhuset, og den siste statsministeren som ble valgt personlig av en britisk monark.

Liv og virke

Bakgrunn

Douglas-Home ble født i Mayfair i London som eldste sønn av en skotsk greve, og bar fra 1918 tittelen Lord Dunglass. Hans bror var dramatikeren William Douglas-Home. Han fikk sin utdannelse ved Eton College og Christ Church, et college ved University of Oxford.[10]

Politisk karriere

Han ble han i 1931 valgt til parlamentsmedlem for det konservative parti. Hans aristokratiske røtter gav ham et fortrinn i eget parti.

Han ble i 1937 parlamentarisk statssekretær for statsminister Arthur Neville Chamberlain og reiste med statsministeren i 1938 til München og Adolf Hitler der han var øyenvitne til forsøkene på å avverge andre verdenskrig.

I 1940, etter at han hadde meldt seg inn som frivillig i militæret, ble det ved en helsekontroll oppdaget et hull i ryggsøylen og tuberkulose i benet rundt hullet.[11] Han gjennomførte i september samme år en seks timers lang operasjon for å fjerne den rammede delen av benet, og lå mesteparten av de to følgende årene på ryggen i gipsbandasje.[11]

I 1945 ble han parlamentarisk privatsekretær i det britiske utenriksministerium. Ved parlamentsvalget den 5. juli 1945 mistet han sin plass i Underhuset, men i 1950 erobret han det tilbake. Da han arvet sin fars sete i Overhuset og ble den fjortende Earl of Home, ble han i 1951 nødt til å oppgi sin plass i Underhuset. Fra 1957 til 1960 var han Overhusets ordfører. I 1960 ble han utnevnt til Storbritannias utenriksminister, og fra 1963 til 1965 var han leder av det konservative partiet.

Statsminister 1963–1964

I 1963 fratrådte uventet den konservative statsminister Harold Macmillan etter Profumoaffæren, på grunn av en (uriktig) medisinsk diagnose om uhelbredelig prostatakreft. Den gang var det konservative partiets regler slik at valget av leder skulle foretas av dets elder statesmen. Selv om stedfortredende statsminister Rab Butler var de konservative parlamentsmedlemmers favoritt, foretrakk disse elder statesmen Douglas-Home. Noen påstod at de ikke ville ha vært beredt til å sitte i noe ministerium ledet enten av Butler eller av den andre potensielle kandidaten Quintin Hogg. Den fratredende statsministeren meddelte dronning Elizabeth II hva partiets eldste tenkte. Selv om det ble argumentert at han ikke hadde noen rett til å gi dronningen noe råd i forbindelse med regjeringsdannelser, og at dronningen ikke hadde noen plikt til å følge slike anbefalinger, ble det til at hun utnevnte Douglas-Home til statsminister.[12]

Kabinettet

Home-kabinettets sammensetning ble offentliggjort 20. oktober 1963:[13]

Endring:

  • April 1964: Quintin Hogg ble minister for utdannelse og vitenskap, og sir Edward Boyle gikk ut av regjeringen

Douglas-Home, den første britiske statsministeren som var født i det 20. århundre, anså det som upraktisk at han som statsminister tilhørte Overhuset. Han sa fra seg sin arvelige tittel i 1963, i samsvar med Peerage Act 1963 som var vedtatt samme år, for å kunne ta sete i Underhuset igjen, og han hadde derfra tittel som Sir Alec Douglas-Home siden han var blitt slått til skotsk ridder og blitt medlem av Tistelordenen året før. Hans plass i Underhuset ble sikret ved at han fikk den sikre valgkretsen Kinross & West Perthshire, og vant der ved det neste valg.

Parlamentsvalget 15. oktober 1964 ble vunnet av Labour Party, under sin nye leder Harold Wilson.[14]

Senere politisk virke

Douglas-Home fortsatte som partileder og ledet opposisjonen mot regjeringen. Han sørget for å få endret fremgangsmåten for utvelgelse av partileder. Da Douglas-Home trådte tilbake fra vervet i juli 1965, ble Edward Heath hans etterfølger. Under de følgende seks år var Douglas-Home temmelig lojal mot Heath.

Da Heath ble statsminister i 1970, ble Douglas-Home igjen utenriksminister; det ble antatt at dette var et arbeid som passet godt for ham. De vellykkede forhandlingene forut for landets inntreden i Fellesmarkedet var hans største fremgang. Han ble utnevnt til Life peer som baron Home av Hirsel i 1973, og var dermed tilbake i Overhuset. (The Hirsel var familiens sete ved Coldstream i Berwickshire i Skottland).

Etter Heath-regjeringens nederlag mot Harold Wilson i de to valgene i 1974 (28. februar og 10. oktober 1974) trakk Douglas-Home seg tilbake fra politikkens første geledd, men fortsatte med intervensjoner i Overhuset helt frem til 1990-årene.

Douglas-Home ble den tredje lengstlevende britiske statsminister, etter Harold Macmillan og James Callaghan.

Referanser

  1. ^ a b Encyclopædia Britannica Online, oppført som Sir Alec Douglas-Home, Encyclopædia Britannica Online-ID biography/Alec-Douglas-Home, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ Hrvatska enciklopedija, Hrvatska enciklopedija-ID 16058, oppført som Alexander Frederick Douglas-Home[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ a b Proleksis Encyclopedia, oppført som Alec (Alexander Frederick) Douglas-Home, Proleksis enciklopedija-ID 18375[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ a b Genealogics, genealogics.org person ID I00019872, oppført som Sir Alec Douglas-Home[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ GeneaStar, GeneaStar person-ID douglashome[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ www.nytimes.com[Hentet fra Wikidata]
  7. ^ a b c d e f g h Kindred Britain[Hentet fra Wikidata]
  8. ^ The Peerage person ID p1076.htm#i10759, besøkt 7. august 2020[Hentet fra Wikidata]
  9. ^ a b c d The Peerage[Hentet fra Wikidata]
  10. ^ Dutton, p. 31
  11. ^ a b Dixon, Hayley (25. desember 2013). «Could Sir Alec Douglas-Home be the Queen's friend in a plaster cast?» (engelsk). ISSN 0307-1235. Besøkt 20. oktober 2019. 
  12. ^ Hurd, Douglas "Home, Alexander Frederick Douglas-, fourteenth earl of Home and Baron Home of the Hirsel (1903–1995)",Oxford Dictionary of National Biography, Oxford University Press, 2004, accessed 14 April 2012
  13. ^ "Mr. Butler Appointed Foreign Secretary", The Times, 21 October 1963, s. 10
  14. ^ Rose, Richard. "Percentage drop in the Conservative poll was biggest for any party since 1945", The Times, 17 October 1964, p. 6

Litteratur

  • Chayes, Abram (1974). The Cuban Missile Crisis. International Crises and the Role of Law. New York: Oxford University Press. ISBN 0195197585. 
  • Churchill, Winston (1985) [1948]. The Gathering Storm. New York: Houghton Miffin. ISBN 039541055X. 
  • Connolly, Cyril (1961) [1949]. Enemies of Promise. Harmondsworth: Penguin Books. OCLC 4377425. 
  • Divine, Robert A (1971). The Cuban Missile Crisis. Chicago: Quadrangle Books. ISBN 0812901835. 
  • Dutton, David (2006). Douglas-Home. The 20 British Prime Ministers of the 20th Century. London: Haus Publishing. ISBN 1904950671. 
  • Gromyko, Andrei (1989). Memoirs. London: Arrow Books. ISBN 0099686406. 
  • Heath, Edward (1998). The Course of My Life – My Autobiography. London: Hodder and Stoughton. ISBN 0340708522. 
  • Hennessy, Peter (2001). The Prime Minister – The Office and its Holders Since 1945. London: Penguin. ISBN 0140283935. 
  • Home, Lord (1976). The Way the Wind Blows – An Autobiography. London: Collins. ISBN 0002119978. 
  • Home, Lord (1979). Border Reflections – Chiefly on the Arts of Shooting and Fishing. London: Collins. ISBN 0002163012. 
  • Home, Lord (1983). Letters to a Grandson. London: Collins. ISBN 0002170612. 
  • Howard, Anthony (1987). RAB – The Life of R A Butler. London: Jonathan Cape. ISBN 0224018620. 
  • Hutchinson, George (1980). The Last Edwardian at No 10 – An Impression of Harold Macmillan. London and New York: Quartet Books. ISBN 0704322323. 
  • Ingrams, Richard (1971). The Life and Times of Private Eye. London: Penguin. ISBN 0713902558. 
  • Maitland, Donald (1996). Diverse Times, Sundry Places. Brighton: Alpha Press. ISBN 1898595178. 
  • Newsom, David (2001). The Imperial Mantle. Bloomington: Indiana University Press. ISBN 0253108497. 
  • Oborne, Peter (2004). Basil D'Oliveira. Cricket and Conspiracy: The Untold Story. London: Little, Brown. ISBN 0316725722. 
  • Pike, E Royston (1968). Britain's Prime Ministers. London: Odhams. ISBN 0600720322. 
  • Pimlott, Ben (1992). Harold Wilson. London: Harper Collins. ISBN 0002151898. 
  • Roth, Andrew (1972). Heath and the Heathmen. London: Routledge and Keegan Paul. ISBN 071007428X. 
  • Thomas-Symonds, Niklaus (2010). Attlee – A Life in Politics. London: Tauris. ISBN 1845117794. 
  • Thorpe, D R (1997). Alec Douglas-Home. London: SinclairStevenson. ISBN 1856196631. 
  • Thorpe, D R (2010). Supermac – The Life of Harold MacMillan. London: Chatto and Windus. ISBN 0701177489. 
  • Wilby, Peter (2006). Anthony Eden. The 20 British Prime Ministers of the 20th Century. London: Haus Publishing. ISBN 1904950655. 
  • Wilson, Geoffrey (1976). Cases and Materials on Constitutional and Administrative Law. Cambridge: Cambridge University Press. ISBN 0521208165. 
  • Young, Kenneth (1970). Sir Alec Douglas-Home. London: Dent. OCLC 471161294. 

Eksterne lenker

  • (en) Alec Douglas-Home – kategori av bilder, video eller lyd på Commons Rediger på Wikidata
  • (en) Alec Douglas-Home hos Europarådets parlamentarikerforsamling Rediger på Wikidata
  • (en) Alec Douglas-Home hos Hansards parlamentsdebatter Rediger på Wikidata
  • (en) Alec Douglas-Home hos The Peerage Rediger på Wikidata
  • (en) Alec Douglas-Home – ESPNcricinfo.com Rediger på Wikidata
  • Lord Dunglass (Alec Douglas-Home) CricketArchive
  • Prime Ministers in the Post-War world: Alec Douglas-Home, lecture by D R Thorpe at Gresham College, 24 May 2007 (available for download as an audio or video file)

Wikiquote: Alec Douglas-Home – sitater

Forgjenger:
 Harold Macmillan  		Storbritannias statsminister
 Etterfølger:
 Harold Wilson 
Forgjenger:
 Harold Macmillan  		Leder for det britiske konservative parti
 Etterfølger:
 Edward Heath 
Forgjenger:
 Selwyn Lloyd  		Storbritannias utenriksminister
 Etterfølger:
 Richard Austen Butler 
Forgjenger:
 Michael Stewart  		Storbritannias utenriksminister
 Etterfølger:
 James Callaghan 
Oppslagsverk/autoritetsdata
Store norske leksikon · Store Danske Encyklopædi · Encyclopædia Britannica · Prabook · Gazetteer for Scotland · Brockhaus Enzyklopädie · Deutsche Biographie · Encyclopædia Universalis · Nationalencyklopedin · Geni · WikiTree · VIAF · GND · LCCN · ISNI · BNF · BNF (data) · SUDOC · NDL · CiNii · BBC Things · Munzinger (iba)